|
TILBLIVELSEN AV SOLVANG AVDELING 5
Basert på tre artikler skrevet av Helene Hansen – «Eremitten» – som stod på trykk i forbundsbladet «Kolonihagen» i 1971. Helene Hansen hadde hytte 565 (bodde i Prof Dahlsgt 45, Oslo 3). Historien er tenkt beskrevet fra ståstedet til Magna, en kolonist som opplevde å flytte fra kolonihagen i Frognerparken og til Solvang, og som i 1971 tenker tilbake på det som skjedde. Takk til Svein Johansen (hytte 583) for gamle utklipp og notater. Frogner kolonihage ble anlagt i 1909 med 132 parseller, men som allerede i 1915 var blitt redusert til 65. Fra 1933 lå raseringsspøkelset over hagen med ett-års kontrakter helt til det var slutt i 1954. Det var deilige år – helt til 1954. Da gjorde kommunen alvor av sin trussel om å gjøre slutt på Frogner kolonihager (hagen strakk seg fra Middelthunsgate og helt ned til Frognerbekken). Plutselig hadde kommunen fått hastverk. Nå skulle alt bort, her skulle Frognerbadet bygges. I august kom beskjeden om at i løpet av to måneder måtte alt bort – flyttes måtte det som flyttes kunne. Hvis man da hadde et sted å flytte sine blomster og busker til. Det ble holdt styremøte i Bogstadveien. For første gang gikk hun med, sammen med svigerfar. Han følte seg for gammel til å fortsette med hagebruk langt borte fra hjemmet. Mannen hennes var heller ikke interessert, han følte ingen trang til å arbeide i jorda – hadde fått avsmak for det som guttunge da han måtte hjelpe mor i kolonihagen, istedenfor å leke så mye han ville med andre unger. Møtet var satt. Hissige og bedrøvete stemmer kom til ordet – etter at formannen hadde kunngjort kommunens tilbud. Det gikk ut på at nye felter på Solvang og Østensjø ville bli stilt interesserte kolonister til disposisjon. Ingen av disse områdene var opparbeidet. Som erstatning skulle de som ville flytte sin hytte få 250 kroner til delvis dekning av transportutgiftene. Midlertidig skulle de gamle hyttene settes utenfor gjerdet tett inntil avd 2/3 på Solvang. Senere kunne de så brukes til «krypinn» mens de nye hyttene ble satt opp på tildelt parsell. Mange ga opp. Men ikke Magna. For første gang i sitt liv tok hun ordet i en forsamling. Hun snakket varmt og inderlig om framtiden i deilige omgivelser. I underbevisstheten var det takknemligheten som fikk Magna til å minnes så sterkt. Hadde ikke Kasper og hun fått tildelt denne naturflekken dengang Frogner kolonihager måtte nedlegges, ville hun denne deilige sommerdag ha våknet i byleiligheten, i en gammel gård. Det ville ha tatt timer før hun hadde kommet seg ut i solen og naturen. Som det nå var – hun pustet dypt og så seg rundt. Øynene fanget velstelte hager og velpleide hytter. Slik så det ikke ut her for 17 år siden. Hun smilte av den iveren hun dengang la for dagen, for å få «et nytt sted i solen». 1954 – ja, det er lenge siden og i detalj husket hun ikke lenger alle begivenhetene, men oppbruddet den høsten stod klart for henne. De som hadde hytte på Frogner måtte altså flytte alt innen 1. oktober. Det første problemet var: Hvordan redde mest mulig av planter, busker og trær? En hjelpsom kollega av Kasper, som hadde hytte på Solvang, avstod plass på sin parsell, og syrinbusker, peoner, tulipan og narsiss løk ble spadd opp, fraktet i varevogn til Solvang og midlertidig satt ned i «pleiejord». At «midlertidig» betydde tre år visste heldigvis ingen. Bare et fåtall av de nær 20 kolonistene som skulle flytte var så heldige. De mistet alt. Gravemaskinene var raskt på pletten og ødela alt grønt liv som hadde frydet øye og sinn. Hun gråt nesten da svigerfars eple- og plommetrær ble knast i de store kjevene. Men moro var det å være med på hyttetransporten. De av hyttene som tålte flytting, ble på kommunens bekostning lastet på store biler og kjørt opp til Speidersletta, utenfor gjerdet til avdeling 2, nå øverst i Vestveien. Hun smilte ved tanken. Så seg selv igjen, sittende på den lille verandaen høyt oppe på lasteplanet. Måpende fotgjengere så opp til henne. Hyttene var ikke særlig vakre – revet vekk fra grunn og hage så de nokså tuslete ut. «Bare smil dere», hadde hun tenkt den gangen, «vi skal opp i høyden, til frisk luft og skog, med utsyn over by og fjord.» Opp i høyden kom de og hyttene ble plassert i en klynge på en knaus utenfor gjerdet til avdeling 2. Kvernen maler langsomt. Det som skulle bli så raskt ordnet tok nesten tre år. Hyttene stod der, men ble ikke til nytte for andre enn ubudne gjester som brøt seg inn. Redskap ble stjålet, innbo ødelagt. Fyll og bråk ble til stor sjenanse for Solvangs hageeiere. Etter to år måtte hyttene rives og brennes. 2500 kroner som kommunen bevilget til transporten pluss 100 kroner fra hver av hytteeierne gikk dermed opp i røyk. Den «røyken» satte ihvertfall fart på tingene. Høsten 1956 ble det innkalt til informasjonsmøte i forsamlingshuset på avdeling 1, ledet av daværende Kolonihageforbundets formann Roos. Alle møtte forventningsfulle opp, man hadde jo hørt rykter om at nå skulle kommunen stykke ut parsellene og lage vei. Men, sa Roos, før det arbeidet kunne påbegynnes måtte vi på dugnad rydde tomta, som bestod av granskog og kratt, helt opp til Nordbergveien. Kolonistene ble så oppildnet og ivrige etter å ta fatt, at allerede den påfølgende søndag i september 1956 ble til en hard arbeidsdag. Med økser, sager (ikke motorsag den gang) og hagesakser var alle møtt opp, voksne og unger med nistepakke og termos. Det suste i luften når de svære grantrærne falt over ende. De slepte stammene opp til Nordbergveien og ryddet i småskogen. Barna var like ivrige som de voksne. Den kvelden hadde mange vonde rygger og blemmer i hendene. Nå var alt tilrettelagt. Feltet var klart og Vegvesenet begynte med sprengning til veien. Steinknausen hvor hytte 555 ligger ble sprengt bort i veiens bredde for å skaffe stein. Rachel og Aage Premer, som hadde valgt den parsellen, ble jo veldig skuffet da de så hvordan tomten skrumpet inn. (Ifølge avdeling fems arkiver har Aage Premer vært formann på vår avdeling.) Men etter hvert kom vinteren og arbeidet ble innstilt. I løpet av vinteren ble en prøvehytte satt opp (hytte 600) av entreprenør Larsen. Det ble valfartet opp til Solvang hver søndag, folk ville ta bygget i øyesyn. Kommentarene var nesten samstemmige: «Jo, dette ser bra ut.» Den 16. januar 1957, i klarvær og bitende kulde, var den store dagen kommet med offisiell godkjenning av modellhytta. Hytta var 28 kvadratmeter, inndelt i to soverom og en liten vinkelstue, kjøkken med rustfri oppvaskbenk, over- og underskap. For anledningen innredet med lånte møbler og småpynt. Alle som en var begeistret for hyttas utseende og utnyttelsen av de 28 kvadratmeterne. Satt opp på pillarer, men uten takrenner, vinduslemmer og veranda, var prisen 11 000 kroner. Tegningene ble godtatt, men som et alternativ satte firmaet opp to prøvehytter til, i samme stil, på 26 kvm (hytte 564) og 24 kvm (hytte 566). De tolv Frognerkolonistene, som hadde holdt ut den lange ventetiden, valgte alle den største modellen. De andre hyttene ble tildelt dem som hadde stått på venteliste. Et lånetilsagn på 5000 kroner til hver av kolonistene ble gitt av Oslo kommune. På rekordtid ble 46 hytter bygget våren 1957. Fra Nordbergveien og helt ned var det byggeplass. Den 28. mai 1957 ble det holdt styremøte og et nytt, lite samfunn ble opptatt i Solvang kolonihager som avdeling 5. I august 1958 kom det strøm i hyttene. På dugnad ble det gravd grøfter til vannledningen, så vann ble det også i august 1958. Inntil da var det bøttebæring fra avdeling 2s vannkraner. Naboene på avdeling 2 var utrolig snille og overbærende med all tråkkingen på deres tomter. Første kontingent lød på 10 kroner, 8 øre per kvadratmeter, til kommunen. Dugnad, 13 timer per parsell de første sesongene, ble betalt med kr 3 av avdeling 5s dengang slunkne kasse. Gjennom felles innsats, felles kjærlighet til hagebruket og ikke minst godt naboskap ble avdeling 5 til det sommerparadiset vi nå står og lever i. Bearbeidet av Dag Bøgeberg |
Felleshuset bygges.
Kristianias første parselleiere ble mottatt med steinkasting og ildspåsettelse
Artikkel i Dagsavisen. 
Hagekolonister på Solvang
Et lite billedbrev fra nabolaget, med hilsen fra Erik Diesen. NRK-program produsert i 1994 og vist på tv i 1996. Kolonihagen - en foreldet idé?
NRK-program produsert og vist i 1963. |
